AntiChris

Av Chris

november 1, 2009

Kategori:Uncategorized

2 Kommentarer »

Gammel.

Når jeg kjenner på ordet, føler jeg det hele blir synonymt med tilnærmet ubruklig. Utdatert, skrøpelig og resursskrevende. Ingen assosiasjoner i meg får noe godt ut av dette ordet, i alle fall nesten ingen. Det som dukker opp i hodet, er et slags melankolsk tåke av ensomhet. Ensomhet og ubruklighet. Ubruklig.

Man sliter rævva av seg år etter år for så å vissne bort, til det eneste man har igjen er seg selv; det man har oppnådd, hva man har gjort, hvordan man husker det. Jeg ser for meg et sykehjem, sterile vegger og sengetøy, der man sitter i vinduet og prøver for alt man er god for å huske lukten av det grønne gresset, huske varmen fra de man var glad i. De som er borte.

Og jeg tror grunnen til at det er nettopp slike forferdlige syn som møter meg når jeg tenker på dette ordet, er ikke at det er noe galt med å bli gammel. Jeg tror det er noe galt med resten av folket. Med oss. I en verden der alt helst skal være så nytt som mulig, hvor skjønnhetsidealet er synonymt med å se ut som et 14 år gammelt romvesen og hvor alt i større samfunnsmessig kontekst handler om tilnærming, plassering og invilgning av penger. Der tror jeg det er jævlig farlig å bli gammel.

At kroppen din trenger støtte fra blant annet piller og preparater, er den eneste samfunnsmessige funksjonen du utgjør. Slik kan trygda di kan gå med på å holde skrotten din i live. Det er det du er verdt.
Og viser det seg at du faktisk ikke har noen som er glad i deg, ingen famile eller venner, da har du et enda større problem. Ikke bare er du en ensom, resursskrevende brikke i det store moderne puslespillet Norge, du er også avhengig av at det systemet som nå egentlig prøver å bruke minst mulig penger på deg, skal passe på at du har det bra.

Det handler om bevilgninger og budsjett, det handler til syvende og sist ikke om en dritt som har med moral og etikk å gjøre, det handler om penger. Penger til å kunne sende en eller annen stakkars underbetalt hjemmehjelp, slik at du kanskje kan få lov til å spise litt. Er du uhyre heldig får du vasket deg også.

Så der sitter du naken i badekaret med krum rygg, mens du vaskes av et fremmed menneske, og du prøver desperat å sette ord på hva du føler midt oppe i det hele.

Nå har du gjort jobben din, du har holdt maskineriet i gang. Det eneste du utgjør nå er rusk mellom tannhjulene. De venter bare på å bli kvitt deg, slik at de en dag kan ta din plass. Og at det hele skal gjenta seg selv.

http://tb.no/article/20091031/NYHETER/981291332/1011/NYHETER